Nyheter & eventer

Utstillingsåpning!

Vestfossen Kunstlaboratorium har gleden av å ønske velkommen til offisiell åpning av Kamilla Skrindes prosjekt folly for to need to seem to glimpse what where lørdag 19. September, kl. 13.

 

Prosjektet er annerledes i VKLs kontekst fordi Skrinde ble invitert til å utvikle prosjektet på stedet, i VKLs åpningstid, heller enn å presentere et ferdig prosjekt til sesongåpningen i mai. Det ferdige prosjektet presenteres nå i VKLs prosjektrom, som har fungert som Skrindes atelier i perioden. Fra VKLs perspektiv har prosjektet gitt oss en unik mulighet til å følge en kunstner over tid og samtidig gi publikum anledning til å nærme seg en kunstner i arbeid. VKL ønsker å finne nye måter å samarbeide med kunstnere på som setter akkurat prosessen i fokus. Det er også prosessen – det å være i arbeid, som danner utgangspunktet for Skrindes prosjekt, inspirert av Samuel Beckets dikt What is the word (1989).

 

What is the word var det siste diktet Beckett skrev før han døde 83 år gammel, dedikert til sin venn og kollega Joe Chaikin (1935 – 2003). Chaikin led av afasi, en skade på deler av hjernen som er ansvarlig for språk. Med referanse til Chaikin beskriver diktet således kampen for å uttrykke seg med et språk som er i ferd med å forsvinne. I bredere forstand kan diktet leses som en kommentar til kunstnerens generelle streben etter å finne måter å utrykke seg på, et tema kjent fra Becketts tidligere arbeider. Det er også her Skrinde møter Beckett og med referanse til What is the word, er det kanskje mulig å si at folly for to need to seem to glimpse what where, en setning hentet fra What is the word, handler om veien kunstneren må gå for å utvikle (form-)språket nødvendig for å uttrykke en subjektiv opplevelse av virkeligheten. En evigvarende prosess det kanskje er mulig å si at utgjør kunsten kjerne.

 

Det er også noe evigvarende som preger arbeidet Skrinde har utført de siste månedene – en tegning bestående av uendelig mange små sirkler som i sin helhet kommer sammen i pulserende bevegelser over det hvite papiret. Tegningen er i seg selv blitt en vakker sak og med tegningen som bakteppe har Skrinde omformet hele rommet til en meditativ sfære. Enda viktigere enn tegningens ”utseende” er endog, som hentydet innledningsvis, selve prosessen Skrinde har vært igjennom for å lage tegningen – den gjentagende handlingen å forme de små sirklene, om og om igjen i måneder, bokstavelig talt. Har det gitt mening? Eller tømmer repetisjonen sirkelen, og tegningen, for potensial, slik et ord taper innhold når det sies høyt mange nok ganger. Uansett konklusjon går Skrinde inn i en på kanten til manisk nærkamp med tegningen, rustet med sirkelen som våpen. Nærkampen, som i den gitte konteksten gjøres tilgjengelig for oss, tilfører prosjektet et performativt element som blir ekstremt viktig for opplevelsen av prosjektet. Som Skrinde selv sier har hun et intuitivt forhold til arbeidet, og til kunstverket som personlig uttrykk. Det er derfor ikke konsepter som danner utgangspunkt for kunsten hennes – arbeidene er heller former ideene kan vokse ut av. Det er også dette utgangspunktet prosjektets performative element understreker – at ideer ikke oppstår fra intet i sin rene form, men at de heller er et produkt av de mangfoldige prosessene som sammenlagt utgjør det kunstneriske arbeidet.