Gjesteatelier

Ingrid Lønningdal

VKLs gjesteatelier er et tilbud til profesjonelle kunstnere som ønsker å oppholde seg og arbeide i Vestfossen for en begrenset periode. Gjesteatelieret er lokalisert i Arena Vestfossen, et atelierfellesskap i bygningen som huser VKL. Et av formålene med tilbudet er å bidra til kunstfaglig utveksling både lokalt og internasjonalt. Denne intervjuserien vil presentere kunstnerne som gjester atelieret og deres erfaringer med oppholdet. Andre del av serien er et intervju med kunstneren Ingrid Lønningdal, som gjestet atelieret i juni 2017. 

Ingrid Lønningdal (f.1981), har hatt flere separatutstillinger i Norge, samt deltatt på en rekke gruppeutstillinger. I 2014 ble hun tildelt Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend, og i 2015 ga kunstneren ut boken 'Borgen. Et sted for kulturproduksjon' på Teknisk Industri. Lønningdal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, og bor og jobber i Oslo.


Tekstile transformasjoner


Basert på samtale med Ingrid Lønningdal, Vestfossen juni 2017

Sunniva H. Stokken


IMG 5012



I VKLs gjesteatelier er deler av gulvet samt en vegg, dekket av tekstiler. Ingrid Lønningdal har spredt arbeider ut i rommet, og et av arbeidsbordene har blitt til en stryke-stasjon. For nettopp strykeprosessen har vært viktig for kunstneren i den tiden hun har oppholdt seg på Vestfossen. Tekstiler er strøket og foldet på ulike måter, slik at den todimensjonale flaten har fått et skulpturelt preg.

Kan du fortelle litt om hva du har jobbet med under oppholdet?

Lønningdal: Dette er en utvidelse av serien 'Cladding', som jeg begynte på i fjor høst, og som var med i separatutstillingen 'Division of Space' på Oslo Kunstforening tidligere i år. Arbeidene er av jutestrie, et materiale jeg har jobbet med i flere sammenhenger og som jeg synes er interessant fordi det har mange mulige lesninger og bruksområder. Strien har de fleste et forhold til gjennom brodering av korssting på barneskolen, og husker det kanskje som et vondt, litt kjipt materiale. Kvaliteten er forholdsvis grov, men finere enn den som blir brukt til for eksempel striesekker eller tildekking av trær og busker. Strien i 'Cladding' har et industrielt preg samtidig som den relaterer seg til interiør, og den fremstår også ganske rigid med et tydelig grid, eller rutenett, i vevingen.

I arbeidene har jeg både tatt i bruk tradisjonelle foldemetoder i tekstil – som mot-fold og bretter à la foldeskjørt, mens andre folder er inspirert av bukking av metall og har hentet form fra korrugerte metallplater. Jeg stryker og damper strien slik at fibrene knekkes, så det blir en slags bukking det også. Under oppholdet på VKL har jeg dessuten undersøkt hva som skjer når jeg farger tekstilen.


IMG 5000


Cladding I III 02
Ingrid Lønningdal, Cladding I-III, jute, 180 x 82 cm / 180 x 70 cm / 180 x 52 cm, 2017. Foto: Vegard Kleven


De fargede tekstilene har et spill i seg og uttrykket gir meg assosiasjoner til 90-tallets estetikk – hvordan oppstår dette fargespillet?

Lønningdal: Jeg har farget tekstilene med reaktive farger i karbad, slik at de har blitt gjennomfarget. De brune pigmentene i tekstilen skinner igjennom, kanskje det er litt 90-talls?
Strien består av ulike plan, der de øverste trådene danner én flate, og rent optisk kan det se ut som det er andre fargetoner på trådene som ligger mer i dybden – derav spillet. Det kan minne litt om sånne skinnende, burgunderrøde skjorter som var populære på 90-tallet. Jutestrie er et billig stoff, men det blir litt gildere når man bretter det og det oppstår lys- og skyggespill. Foldene gjør at arbeidene fremstår ulikt avhengig av hvor du står, og størrelsen på arbeidene gir dem også et kroppslig aspekt.


IMG 5019
 

Har du jobbet direkte mot en utstilling med disse arbeidene?

Lønningdal: Ja, arbeidene skal være med i separatutstillingen 'Grooves and Ridges', som åpner i august på Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK). Tekstilene er 180 cm lange, skal monteres direkte på galleriveggen, og antageligvis vil de alternere mellom ufargede og fargede, men jeg må se hvordan de fungerer der. Det skjer alltid et eller annet i det man begynner å jobbe i utstillingsrommet.

Du har jobbet i ulike skalaer når du tilnærmer deg arkitektur, fra små collager og tegninger til disse tekstilarbeidene og store veggmalerier. Henger dette skiftet av skala sammen med arkitekturen du tar utgangspunkt i?

Lønningdal: Ja, skala har i seg selv vært en sentral del av flere av arbeidene. Tidligere har jeg jobbet med forskjellige mekaniske teknikker for å forstørre og forminske arkitektoniske motiver, for eksempel passer og pantograf. Men det er ikke et lineært forhold mellom størrelsen på motivene og arbeidene. Tekstilene jeg har jobbet med på Vestfossen, har et tilnærmet 1:1 forhold til byggematerialer og menneskekroppen.

Utstillingslokalet til TSSK er fascinerende. Det er åpent mot gaten med en høy glassfasade som strekker seg til taket. I bakerste del av lokalet er kontoret på en mesanin, med et mer intimt utstillingsrom under. Utstillingen skal altså vises i ett rom der den ene delen er vertikal og utadvendt, og den andre horisontal og mer skjermet. 'Cladding' knytter an til koblinger mellom eksteriør og interiør, og tekstilene vil løpe gjennom rommet fra glassfasade til bakvegg.

IMG 5026

Som du var inne på er det ytterpunkter som møtes i serien. Det grove og industrielle preget som kommer til uttrykk både i materialet og formene inspirert av korrugerte metallplater – står i kontrast til et mykere og mer feminint uttrykk i fargevalg og bruken av tradisjonelle foldemetoder i tekstil. Vil du si at arbeidene inneholder en slik tvetydighet?

Lønningdal: Jeg var på en interessant debatt på Kunstnerforbundet i forbindelse med jubileumsutstillingen til Norske tekstilkunstnere. Tema for diskusjonen var polske influenser på norsk tekstilkunst, og spørsmålet om feministiske eller kjønnede aspekter ved tekstilarbeid var oppe flere ganger. Brit Fuglevaag, som har studert i Polen, var tydelig på at både kvinner og menn jobbet med tekstil der, og at det ikke handlet om kjønn. Mens her hjemme assosierer vi gjerne tekstil med noe feminint. Samtidig er lerret også et tekstil, men store, ekspressive malerier anses vel heller for å være macho. Tvetydig er det absolutt, og jeg liker at det ligger litt mellom.

Er det andre arbeider du vil vise i utstillingen på TSSK?

Lønningdal: I tillegg til 'Cladding' skal jeg vise to store, bemalte tekstiler og en serie silketrykk. Da jeg gjorde research i forkant av utstillingen oppdaget jeg at Nina Berre, som er avdelingsdirektør for arkitektur på Nasjonalmuseet, hadde skrevet en lengre tekst om Herman Krag i Arkitekturårboka 1995. Han er arkitekten bak lokalene Trøndelag senter for samtidskunst holder til i nå. Krag tegnet mye i Trondheim, også Siemens-anlegget, som var første sted i Norge hvor man for alvor tok i bruk korrugerte metallplater. Da jeg leste om dette falt plutselig alt litt på plass. Nina har skrevet en ny tekst til utstillingen, som presenteres i en trykksak sammen med fotografier jeg har tatt av Siemens-anlegget.

Kan du fortelle litt mer om de bemalte tekstilarbeidene? 

Lønningdal: Jeg lagde 'Uten tittel. Palm Springs I - II' til Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling i 2014. Utgangspunktet for arbeidene er fargesettingen av modernistisk arkitektur i Palm Springs i California. Området ble etablert som et sted for helse og velvære tidlig på 1900-tallet på grunn av det gunstige klimaet. Byen ble kunstig anlagt med tilført vann, og resultatet er en grønn oase i en tørr ørken. Etter hvert ble Palm Springs – kjekt plassert mellom LA og Las Vegas – populært blant Hollywood-kjendiser. Arkitekter fikk frie tøyler og drøye budsjetter, og tegnet eksperimentelle boliger med åpne planløsninger som opphevet skillet mellom ute og inne. Glassvegger ble mye brukt, og hvorfor ikke integrere fjellveggen i stuen?

Jeg reiste dit selv for 3 år siden, men bygningene jeg hadde gledet meg til å se lå utilgjengelige bak høye hekker og gjerder. Husene hadde blitt for åpne, og beboerne fikk behov for å skjerme seg. Det er en motsetning mellom hvordan boligene var tenkt, og hvordan de endte opp. Det jeg så i Palm Springs var egentlig bare glimt av fasader. Jeg så utsiden og prøvde å levde meg inn i hvordan det var innendørs.I stål- og glassbygninger er tekstil nyttig for å dempe akustikken, og det inspirerte meg til å velge dette materialet. Jeg studerte fargesettingen av fasadene, og malte tekstilen med silikatmaling, som vanligvis brukes utendørs. Jeg jobbet i et stort format – en fasadestørrelse eller en utendørsskala. Arbeidene er mange meter lange og så drapert og tilpasset for å kunne vises inne.

Jeg var også interessert i forholdet mellom det unike og det masseproduserte, og ville at de malte formene skulle se masseprodusert ut, nesten som silketrykk. Men de er malt for hånd og det er en nitid, sakte prosess siden jutestrien er så grov. I disse arbeidene går malingen gjennom tekstilen og skaper harde flater. Det å male tekstilen er én måte å transformere den på, mens det å stryke den er en annen.


Hva er det med denne arkitekturen og den glidende overgangen mellom interiør og eksteriør, du synes er interessant?

Lønningdal: Jeg er interessert i skiftene mellom ute og inne, men også det faktum at de unike boligene i Palm Springs etter hvert ble forbilder for masseprodusert forstadsarkitektur. Prinsipper fra bygningene i Palm Springs ble videreutviklet, forenklet og gjort rimelige. Jeg synes det er interessant at ideen om «leisure», altså fritid, og hvordan man som Hollywood-kjendis lever livet sitt, er manifestert i forstedenes boligarkitektur.


Palm Springs 1 02
Ingrid Lønningdal, Uten tittel. Palm Springs I, jute, stål og silikatmaling, 285 x 234 cm, 2014. Foto: Istvan Virag


Modernistisk arkitektur, eksempelvis ikoniske bygninger av Le Corbusier eller Mies van de Rohe, har ofte blitt gjenstand for undersøkelse i samtidskunsten. Du har også tatt utgangspunkt i arkitektur fra denne epoken, hva er det ved den som fascinerer deg?

Lønningdal: Tja, det er et godt spørsmål, jeg har ikke jobbet med Mies eller Corbusier, men jeg jobber med modernistisk arkitektur. Det jeg synes er spennende med den epoken er det politiske i arkitekturen – å virkelig ville tenke nytt og radikalt om hvordan man skal leve livene sine og hvilke rammer man har. Det representerte et tydelig brudd som det er interessant å ta tak i.

Du var en av kunstnerne som deltok på utstillingen 'Inside Outside Architecture' på Museet for samtidskunst i 2013-14. I forbindelse med utstillingen arrangerte museet en samtale hvor direktør ved Galleri ROM, Henrik der Minassian, viste et videoklipp av arkitekt Kjetil Trædal Thorsen, partner i arkitektfirmaet Snøhetta, der han gav følgende definisjon på arkitektur: «Architecture is, in many ways, the reading of political systems and society translated into physical form and shape». Det synes jeg var en fin definisjon, kan du identifisere deg med den på noen måte?

Lønningdal: Ja, absolutt! Jeg leste et intervju med kunstneren Monica Bonvicini hvor hun snakker om arkitektur som en demokratisk størrelse. Det er noe alle kan mye om – vi bor i hus og forholder oss til arkitektur hele tiden. Jeg synes det er interessant å se nærmere på de arkitektoniske forutsetningene, både rent fysisk, men også ideologisk og politisk. Det er mye materiale i det.

Vi har vært innom hvordan arkitektur kan åpne opp for nye aspekter i kunsten, men i arbeidene dine skapes det også et annet rom for arkitekturen. Har du noen tanker om hva kunst kan tilføre arkitektur?

Lønningdal: Kunst og arkitektur ligger nært hverandre på noen områder, men er samtidig to ulike verdener. Kunst er friere og det er en annen måte å tenke på. Når jeg tar utgangspunkt i en gitt situasjon eller eksisterende byggverk, betyr ikke det nødvendigvis at det er selve arkitekturen som er innholdet i arbeidene. Noen ganger kan arkitektur bare være et utgangspunkt for å si noe om noe annet. I kunsten blir det mulig å abstrahere, se på ideologi eller noe som blir manifestert i arkitekturen. Slik er arkitektur en del av arbeidene, og kan kanskje gi noe tilbake til arkitekturfeltet. Men jeg jobber jo ikke med arkitektur. Jeg er ikke arkitekt og vil heller ikke være det – jeg er veldig glad for at jeg er kunstner. Jeg er interessert i hvorfor ting er som de er, og omgivelsene våre er en viktig del av livet.

Borgen 02Ingrid Lønningdal, Borgen. Et sted for kulturproduksjon, Teknisk Industri, 2015. Foto: Kine Jensen



Du har engasjert deg i spørsmål omkring byplanlegging og kunstproduksjon, blant annet med bokutgivelse om atelierfellesskapet Borgen. Hva har inspirert deg til å jobbe med denne tematikken?

Lønningdal: Som kunstner er man dessverre tvunget til å bytte atelier ofte, og det tar tid å komme på plass et nytt sted. Det er klare sammenhenger mellom byutvikling og kunstnernes flyttemønster. Jeg jobbet aldri på Borgen selv, men ville bruke Borgen som case for å synliggjøre de prosessene som foregår i Oslo og andre byer i vekst. Kulturproduksjon har dårlige kår, og Borgen er bare et av mange atelierfellesskap som har forsvunnet de siste årene. Borgen var et stort fellesskap, både i areal og antall personer som brukte bygningen og – plassert ved Bjørvika – et tydelig eksempel på hva Oslo har plass til og hva som må vike. Jeg syntes det var viktig å dokumentere aktiviteten før bygningen skulle rives. Jeg hang rundt i ukesvis og fotograferte. Så inviterte jeg skribenter til å sette Borgen inn i en større kontekst.

Bokutgivelsen må ha vært en annen måte å jobbe på for deg som kunstner, hvordan opplevde du den prosessen?

LønningdalDet var en lærerik og omfattende prosess, og et samspill mellom mange personer – kunstnere, skribenter, forlag, designer, oversetter og så videre. Ting tar tid i et slikt arbeid, og jeg jobbet med boken i omlag tre år ved siden av andre prosjekter. Boken hadde nok blitt annerledes om jeg ikke var kunstner. En del av den består av fotografier jeg tok av arbeidsrommene og leietakerne på Borgen, og tillitsforholdet som oppsto i kraft av å være kollegaer var avgjørende.

Hva sitter du igjen med nå på tampen av oppholdet i VKLs gjesteatelier, og hva er planene dine fremover?

Lønningdal: Det er et stort og godt rom å jobbe i, og det faktum at atelieret er lokalisert på Vestfossen hvor det er nært til naturen, gjør at du får ro over arbeidet. Det kunstneriske miljøet her er også fint, du kan velge om du vil jobbe konsentrert eller gå ut å slå av en prat med noen. For meg har det først og fremst vært en mulighet til å jobbe intensivt med arbeider som tar plass. Jeg har et fint atelier selv, men det er bare 35 kvm. Slik har det vært et veldig nyttig opphold. 
Utstillingen i Trøndelag Senter for Samtidskunst åpner snart, og etter det skal jeg blant annet gjøre et kunstprosjekt på en skole som er under bygging i Brevik og ta fatt på en ny bok. 



IMG 5036


IMG 5027

 

 

2 VKL Gjesteatelier 2017 juni