Gjesteatelier

Franzisca Siegrist

VKLs gjesteatelier er et tilbud til profesjonelle kunstnere som ønsker å oppholde seg og arbeide i Vestfossen for en begrenset periode. Gjesteatelieret er lokalisert i Arena Vestfossen, et atelierfellesskap i bygningen som huser VKL. Et av formålene med tilbudet er å bidra til kunstfaglig utveksling både lokalt og internasjonalt. Denne intervjuserien vil presentere kunstnerne som gjester atelieret og deres erfaringer med oppholdet. Tredje del av serien er et intervju med kunstneren Franzisca Siegrist, som gjestet atelieret i juli 2017.


Franzisca Siegrist (f.1984), har en master i billedkunst fra Universidad de La Laguna, samt en master i kunstproduksjon fra Universitat Politècnica de Valencia, Spania. Kunstneren jobber med objekter, installasjoner og performancekunst, og har vist sitt arbeide en rekke steder både i Norge og internasjonalt. Hun er også en av initiativtagerne til Performance Art Oslo (PAO), en kunstnerdrevet organisasjon som organiserer en årlig performance-festival. Siegrist bor og jobber i Oslo.

 Visuell poesi

 

Basert på samtale med Franzisca Siegrist, Vestfossen juli 2017

Sunniva H. Stokken


Route of Roots siegrist 1
Foto: Franzisca Siegrist
 

Franzisca Siegrist har orden i gjesteatelieret. Mange av tingene hun har med seg er plassert på rekke og rad på arbeidsbordet, mens andre er spredt ut i rommet som for å invitere til performativ undersøkelse. I Siegrists kunsteriske praksis spiller ikke objektene hovedrollen, men de er ofte en viktig del av både arbeidsprosessen og selve verket. Kunstneren jobber primært innen et performance-format, og billedspråket kan sies å være abstrakt fremfor figurativt. Hun jobber konseptuelt med levende bilder, som er poetiske og utforskende fremfor meningsbærende eller beskrivende. Gjennom det abstrakte, uuttalte og uhandgripelige, oppleves kunstnerens performance som en slags visuell poesi. I tråd med dette deler Siegrist ofte ut korte, poetiske tekster til publikum i forkant av seansen, som for å hinte til hva som vil følge. Performance som kunstform har en tilstedeværelse og aktualitet som gjør den både umiddelbar og flyktig. Var du ikke der da det skjedde, har du mistet den. Samtidig eksperimenter kunstneren med å la objektene få bli i rommet i etterkant av en performance, som et vitnesbyrd over det som fant sted.

IMG 5112


IMG 5091


Siegrist
: Når jeg befinner meg i en arbeidsprosess har jeg ikke nødvendigvis en klar tanke om hvordan jeg skal bruke de ulike objektene. Noen objekter, som et sett med skjeer, er alltid med meg i atelieret, men det er ikke dermed sagt at de blir en del av det jeg viser for publikum. Jeg utforsker objektene, og det kan lede meg andre steder. Derfor er det vanskelig å si noe konkret om de ulike tingene jeg har med meg i atelieret, men det har oppstått nye ideer under oppholdet – jeg har hengt opp trebokser på veggen for eksempel, og det er en prosess jeg håper kommer videre og blir noe av. Arbeidsprosessen er en form for brainstorming, hvor jeg slenger ut ideer for å igangsette en tankeprosess. I mitt tilfelle kan man kalle det 'objektstorming' kanskje?

     Det organiske har alltid fulgt meg og jeg kan ikke helt sette ord på hvorfor, men jeg vet jeg må ha en tilknytning til materialer som jord og planter. Det fungerer også som en kontrast til annet materiale– eksempelvis objekter som er geometriske og strenge i formen. I forbindelse med en performance jeg gjorde i Bergen hvor jeg skulle fylle gallerirommet med jord, kom jeg over klosser med torvfri, kompakt plantejord på Clas Olsson. En slik kloss tilsettes vann og ekspanderer så til 10 liter jord. Her i atelieret har jeg kappet jordklossene opp i terninger, og timet hvor lang tid det tar de å vokse og hvor mye vann som trengs. Jorden kan dermed ekspandere og være i en prosess under selve performancen. I det siste har jeg også vært interessert i å vise det som blir igjen etter en performance som del av en utstilling. Slik får materialene lov til å være lenger i rommet. Jeg hadde en utstilling i januar på Cellarcube i Asker, et galleri som er orientert mot prosess og eksperimentering, hvor restene av en performance ble igjen i gallerirommet. Ofte er materialene ladet med mening fra selve handlingen, og at de kan stå som selvstendige verk er veldig spennende for meg. I forbindelse med en performance jeg skal gjøre på åpningen av Østlandsutstillingen på Østfold kunstsenter, så kom faktisk kuratoren med ideen om at objektene blir igjen som del av en utstilling. Det var fint at de spurte meg om dette, det er ikke så vanlig.

IMG 5108

Oppholdet i VKLs gjesteatelier har kunstneren benyttet til å forberede en rekke kommende prosjekter. Hun har nettopp kommet tilbake fra Contexts International Festival of Ephemeral Art, som fant sted i Sokolowsko i Polen, og har flere parallelle oppdrag på gang denne sommeren. Hver enkelt performance hun viser er unik, men har samtidig en tematisk forankring i et større prosjekt.


Siegrist
: Store deler av arbeidet jeg har gjort her i atelieret er tilknyttet 'Route of Roots'', et prosjekt jeg har jobbet med over en lengre periode. Det utvikler seg stadig og fungerer som en plattform jeg jobber ut i fra. Jeg har forberedt en performance jeg skal vise på åpningen av Østlandsutstillingen på Østfold Kunstsenter i september, og i oktober skal jeg delta på Uncontaminated Oslo Fashion Art Festival samt gjøre en performance i Kina. Ved siden av kunstnerskapet jobber jeg også med Performance Art Oslo (PAO), og i november arrangerer vi en årlig festival viet performancekunst. Vi kuraterer med tanke på å kunne tilby et variert program, og det er en fin mulighet for publikum til å bli kjent med ulike performance-utrykk. Vi var flere som gikk sammen om å starte prosjektet, og på daværende tidspunkt fantes det ikke en arena for performancekunst i Oslo. Nå har vi mottatt en treårig arrangørstøtte fra Kulturrådet og festivalen har blitt mer etablert, men jeg har tidligere brukt mye av tiden min på den. Det er utrolig gøy å samarbeide med andre kunstere, og å jobbe sammen for å befeste performancekunsten. Jeg synes det er viktig at vi kunstnere støtter hverandre, situasjonen for kunstnere er vanskelig nok som den er og det gir styrke å stå sammen.

Det var studier som først førte kunsteren til Norge, siden møtte hun sin samboer her og bosatte seg i Oslo. Det var ikke gitt at hun skulle jobbe med performance, men heller noe hun fant seg til rette i underveis i studiene. Største del av kunstutdanningen gjennomførte hun i Spania, og det har siden preget hennes kunstnerskap på ulike måter. Hun tar gjerne i bruk hverdagslige objekter i arbeidet, og i gjesteatelieret later flere av disse til å være på ulike stadier i en forskningsprosess.


Siegrist
: Bakgrunnen min har definitivt hatt noe å si i forhold til hvordan jeg jobber. Jeg er født i Sveits, vokst opp i Spania, og nå er jeg bosatt i Norge. Jeg kom hit først som utvekslingsstudent i 2006, så fulgte noen år hvor jeg reiste mye frem og tilbake, og tilslutt så ble jeg her. Jeg er utdannet billedkunster fra Universidad de La Laguna i Spania, og der skortet det alltid på verktøy og materialer, så vi måtte skaffe det selv eller improvisere med det vi hadde rundt oss. Og jeg tror det har påvirket kunstnerskapet mitt, jeg har virkelig prøvd å gjøre kunst ut av det jeg har rundt meg og anvender ofte hverdagslige objekter og materialer. Det er forsåvidt et ganske tradisjonelt grep innen performancekunst. Nå tar jeg også i bruk egenproduserte objekter, og flere kvadratiske kasser av tre som har blitt laget her i atelieret er sentrale i prosjektene jeg jobber med nå.


DSC 3894
Foto: André Wulf / Dreiemoment AS

 

   Det nest siste året av studiene gjorde jeg en utveksling til Valencia, der jeg jobbet både med video, installasjon og performance. Jeg studerte under Bartolomé Ferrando som har undervist performancekunst i snart 30 år. Jeg hadde på det tidspunktet ikke funnet retningen min, men etterhvert falt ting litt på plass. Jeg fant meg til rette i å jobbe med kroppen, og å jobbe visuelt med rom og tid. Det finnes jo andre måter å jobbe kroppslig på, men i en performance er det jeg selv som bestemmer hvordan jeg anvender kroppen min. Den er ikke koreografert som dans eller teater, og jeg følger ingen retningslinjer. Slik kan jeg velge om jeg vil gjøre en fysisk krevende performance som jeg jobber med nå, eller om jeg uttrykker meg med en mer stille kropp. En performance kan også gi ganske sterke opplevelser, i og med at man er så tilstede i øyeblikket, og tett på publikum.

IMG 5131

 

Siegrist dokumenterer ofte prosjektene sine, og i gjesteatelieret står fotoutstyr pent plassert i det ene hjørnet. Kunstneren anvender fotomaterialet foreløpig kun som et hjelpemiddel i egen arbeidsprosess. Performancekunst gjør i stor grad bruk av improvisasjon i møtet med publikum, og det er et aspekt som er viktig for kunstneren å bevare. Slik består kunstverket av en rekke uberegnelige øyeblikk. Tilskueren blir også en deltager ved at performancen ikke er øvet inn på forhånd og verket finner kun sted i fremføringen. Siegrist forbereder alltid en performance mentalt, men det er det spontane og uforutsigbare aspektet som gjør den så tiltalende, også for kunstneren selv.

 


Siegrist
: Jeg planlegger til en viss grad, jeg har ideer jeg vet jeg vil bruke og bilder jeg ønsker å skape underveis. Så jeg har en retning jeg vil gå i, eller bedre sagt; jeg har en slags ramme. Og innenfor den rammen så kan det oppstå nye situasjoner. Jeg øver heller ikke på en performance på forhånd og synes det spontane som skjer der og da er utrolig spennende. Stedet jeg befinner meg på tilfører også alltid noe. På Contexts International Festival of Ephemeral Art i Polen, hadde gallerirommet fliser på gulvet og da passet de kvadratiske trekassene så fint til rommet. Slik brukte jeg det aspektet aktivt i perfomancen. I forkant dreier arbeidet seg om en mental prosess, og notater og skisser er også en del av det. Slik er verkene aldri ren improvisasjon, men i og med at jeg ikke øver så skjer det alltid noe jeg ikke er forberedt på. Derfor gjør jeg ofte noen praktiske eller tekniske tester, og tenker igjennom hva som kan gå galt; hvordan reagerer jeg om objektet eller materialet ikke responderer slik jeg trodde det skulle? Hva gjør jeg da? Utover det skjer det der og da sammen med publikum. Og ofte er det nettopp det uforutsigbare som blir det beste i en performance.

     Jeg prøver alltid å få en fotograf til å dokumentere arbeidet. Det er fint for meg i etterkant å se om de bildene jeg hadde i hodet mitt i forkant ble slik jeg trodde. I fjor hadde jeg et tomåneders gjesteopphold på Nordisk Kunstnersenter i Dale, og der jobbet jeg tydeligere med prosessen og gjorde faktisk noe foto-performance. Da fanget jeg altså et øyeblikk i performancen fotografisk, og det gav rom til å se at noen av ideene mine fungerte som et bilde, men ikke nødvendigvis som del av en performance. Dermed kom et nytt aspekt i min praksis ut av oppholdet, som jeg nå synes det er spennende å jobbe videre med. Jeg jobber både med assistent og selvutløser når jeg tar fotografiene. Med selvutløser tar jeg et foto hvert 8-10 sekund og bildene blir tatt i veldig spontane øyeblikk. Slik videreføres det spontane i en performance til fotografiet. Når jeg jobber med en fotograf er det han eller hun som bestemmer når fotografiet taes, og da velges gjerne et godt bilde. Når jeg jobber med selvutløser fanges det derimot kanskje ikke et veldig visuelt øyeblikk, men det kan bli like interessant. Fotografiene er nå del av en prosess, men jeg ser for meg å bruke de i en fotoserie i en gang i fremtiden.

 DSC6156
Foto: Franzisca Siegrist


I et av kunstnerens arbeider forsøker hun å passe kroppen inn i trekasser av ulik størrelse. Fem kasser arrangert fra størst til minst er plassert på gulvet i et ellers tomt rom. Siegrist snor og bøyer kroppsdeler i respons på noe hun ikke helt passer inn i, og kroppen antar både en skulpturell og animert form. Kunstneren har et bevisst forhold til hva hun ønsker å formidle, men vektlegger samtidig å skape et rom for tilskuerens subjektive opplevelse. Et slikt åpent format plasserer hun også sin egen praksis innen, og ønsker ikke å forholde seg for direkte til teori og den kunstneriske tradisjonen hun er en del av. Slik kan seansen hvor kunstneren forsøker å presse seg inn i bokser stå som en metaforisk motsats til den åpne holdningen hun møter både tilskueren og egen praksis med.


Siegrist
: Under oppholdet på Nordisk Kunstnersenter i Dale filmet jeg denne utforskningen med trekasser. Det ble et verktøy jeg brukte for å komme meg videre i prosessen. Selve handlingen har gått igjen i flere performancer - jeg forsøker å få kroppen min til å passe i bokser - men prosessen blir ulik fra gang til gang. Slik blir hver performance unik. I den menneskelig eksistens er ingen dag lik, de fysiske formene våre er heller ikke like, og dette gjenspeiles i denne handlingen. De sentrale elementene i en performance er jo rom, kropp og tid. Man kan gjøre det veldig abstrakt ved å snakke om begrensninger av kroppen og rommet, men samtidig håper jeg jo at man kan si ganske mye annet. Jeg har veldig mange tanker omkring hva jeg ønsker å si, men samtidig prøver jeg å ikke snakke for mye om det. Når jeg blir spurt om prosjektbeskrivelse så er det fint å bruke det internt, men jeg synes det ødelegger noe av opplevelsen på forhånd om publikum vet hva jeg ønsker å formidle. Det er derimot fint å snakke med publikum i etterkant om hvilke opplevelser de har hatt, og forhåpentligvis kan hver enkelt gjøre sin egen erfaring. Slik prøver jeg å jobbe veldig åpent, men samtidig konkret nok til at publikum kan få noe ut av det. Når det gjelder mitt forhold til min egen praksis føler jeg at jeg kan uttrykke meg mye bedre gjennom det visuelle og med kroppen, enn jeg gjør med ordene. Jeg lager heller abstrakte tekster som publikum får i forkant, fremfor å forklare innholdet. Under en performance føler jeg meg som en del av verket, et verktøy eller et element på lik linje med objektene jeg anvender. Jeg er faktisk ikke så glad i være midtpunkt, men verket blir en abstraksjon med objekt og kropp slik at også kroppen går utover sin normale funksjon.

     Jeg har selvfølgelig teori og historie i bunn av min kunstneriske praksis, men jeg prøver samtidig å frigjøre meg fra dette og jobbe spontant. Det er viktig for meg å ikke plassere det jeg gjør i en boks, men være tro mot mitt eget uttrykk. Det jeg gjør er jo samtidig påvirket av eksterne impulser og en reaksjon på hvordan vi lever, men jeg føler at teori og historie kan være forstyrrende. Jeg liker derfor ofte å lese om annet enn kunst, og nå leser jeg for eksempel en bok som omhandler begrepet sted. Slik fordyper jeg meg gjerne direkte i de konseptene jeg jobber med.

I '31 cups' fra 2014 tar kunstneren av seg sine sko, hvorav den ene viser seg å romme små bønner og den andre hvite fjær. Hun drysser så disse vekselsvis ned i kaffekopper plassert i rekke på gulvet. Den klirrende lyden av bønner som treffer koppen alternerer med lydløse, dalende fjær. Siegrist tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige som i en performance får ny betydning, og er bevisst på at det hun formidler skal reflektere livet vi lever. Hun jobber konseptuelt, fremfor narrativt eller autobiografisk. Samtidig ser ikke kunstneren performancens definerte start- og sluttpunkt som begrensende, hun føler derimot det tydeliggjør både verkets form og meningsinnhold.


Siegrist
: Jeg er opptatt av veldig mye på samme tid, og forsøker derfor å abstrahere det noe slik at publikum kan oppleve det de trenger eller ønsker. Jeg tenker jo at kunst generelt er samfunnsrelatert og dermed reflekterer, og reagerer på, livet vårt og tiden vi lever i. Samtidig ønsker jeg å være positiv i det jeg gjør, det er nok vondt her i verden. Deler av en performance kan kanskje være veldig ladet eller politisk, men jeg håper at publikum sitter igjen med noe godt, ikke en negativ eller voldsom opplevelse. Det er også viktig at verket setter i gang en tankeprosess, og publikum går ofte gjennom ulike tilstander i løpet av en performance. Ulike følelser og tanker reflekterer jo livet. Akkurat som musikk kan inneha ulike stemningsleie kan dette også reflekteres i en performance, og slik skapes det en slags lydløs rytme. Jeg jobber konseptuelt, samtidig som de ulike bildene jeg vil skape får en rekkefølge – fordi det gir mer mening. Jeg synes det er viktig at en performance har en begynnelse og en slutt, og det er en grunn til at jeg starter med noe og slutter med noe annet. Men hva som skjer i prosessen utover rekkefølgen er jo det som er åpent og spennende. Man kan jo også velge å ha en glidende overgang, hvor publikum blir usikker på om performancen fortsatt pågår eller er over. Det er en måte å jobbe på, men i det jeg gjør akkurat nå så synes jeg det er fint med en tydelig begynnelse og slutt. Det finnes så mange ulike måter å jobbe på! En spansk performancekunstner ved navn Esther Ferrer, sa engang at det finnes like mange typer performance som det finnes performancekunstnere. Jeg synes det aspektet er utrolig vakkert. Det knytter an til det å klare å være seg selv, og man forsøker vel hele tiden å finne ut av det.

 DSC6351
Foto: Franzisca Siegrist 

 

 DSC6258
Foto: Franzisca Siegrist

 

Siegrist har daglig tatt toget fra Oslo til Vestfossen den tiden hun har oppholdt seg i gjesteatelieret, og føler denne reisen har tilført arbeidsprosessen noe positivt. Nå går kunstnerens ferd først videre til åpning av Østlandsutstillingen i Fredrikstad, før hun legger ut på en lengre reise til Kina. Når vår samtale går mot slutten, vektlegger hun hvor nyttig det har vært å få jobbe i et atelier med et stort areal.


Siegrist
: VKLs gjesteatelier er et veldig fint tilbud til kunstnere. Det finnes få tilsvarende tilbud i Oslo-området, og for meg har det vært viktig fordi jeg ellers jobber i et forholdsvis lite atelier. Størrelsen på rommet her er fantastisk og jeg har virkelig hatt nytte av det, selvom det tok litt tid å vende seg til stedet og å gjøre det mitt. Det har også vært fint å ha mulighet til å observere tingene i et annet rom over lengre tid. Jeg har pendlet fra Oslo og det å ta toget ut hit har vært en veldig fin opplevelse. Atelierdagen min har på en måte startet når jeg har satt meg på toget og sluttet når jeg har satt bena på perrongen igjen i Oslo. Det er noe meditativt over å se landskapet forandre seg fra togvinduet og det har vært en fin del av prosessen. I atelieret hører man suset fra Vestfossen kontinuerlig, og det har også et meditativt aspekt ved seg. Samtidig har det vært fint med Kunstlaboratoriet, Cafeen og de vakre industribyggene i nærheten. Det ligger mye historie i veggene her, og jeg kommer til å ta med meg deler av den videre. Slik har oppholdet inspirert meg på flere måter. Jeg er veldig takknemlig og skulle gjerne vært her lenger, men det er samtidig fint å gi atelieret videre til nestemann slik at så mange som mulig får anledning til å benytte seg av tilbudet.


IMG 5117

 

3 VKL Gjesteatelier 2017 juli