VKL GJESTEATELIER

Takashi Hiraide

Japansk-norsk litteraturaften

I august 2017 oppholdt den japanske poeten Takashi Hiraide seg på Vestfossen Kunstlaboratoriums gjesteatelier sammen med sin kone, poeten Michiyo Kawano.

            23. august be det arrangert en japansk-norsk litteraturaften på Cafe Cellulose. Litteraturaftenen føyde seg inn blant litterære arrangementer som Kunstlaboratoriet har hatt tidligere.

            I tillegg til de to japanske poetene deltok den norske forfatteren Rune Christiansen med opplesning og samtale, samt oversetterne Ika Kaminka og Magne Tørring. Ansvarlig for arrangementet var forfatter Mona Høvring.

            Christiansen og Hiraide snakket om arbeidet sitt og leste egne dikt, og Kawano holdt en kort hilsen hvor hun delte inntrykk fra oppholdet på Vestfossen. Ika Kaminka var konferansier.

 

IMG 9657 03

 

 

Poesi og kunst

Av Hiraides verk er to verk utgitt på norsk: den selvbiografiske diktsamlingen Til valnøttens gjenstridige utholdenhet (Oktober) og den internasjonale bestselgeren Katten (Press). Begge er oversatt av Ika Kaminka.

            Hiraide besøkte Norge første gang i februar 2016. I løpet av fem dager i Oslo ble han kjent med norske forfattere, poeter, oversettere og redaktører og fattet interesse for det norske samfunnet og kulturen.

            Hiraide er professor ved Tama Art University i Tokyo og skriver lyrikk og romaner, men også litteratur- og kunstkritikk. Han har hatt flere prosjekter i skjæringspunktet mellom litteratur og samtidskunst. Han designer egne bøker og har også begynt som brevkunstner etter møtet med Donald Evans, en kunstner kjent for sine frimerker fra fiktive land, og konseptkunstneren On Kawara. Det livslange bokprosjektet ”via wwalnuts” springer ut av dette og er en utgivelse som består av tekster i brevform, utgitt i konvolutter.

 

rengo 9050095 350

 

http://viawwalnuts.jp/

Hiraide har også et postkortprosjekt han kaller ”private print postcard”. Det består av 1000 postkort hvor gamle, private fotografier kombineres med utdrag fra Hiraides tekster og sendes til forfatterens venner. Postkortene har blant annet vært utstilt i Toronto høsten 2016 og i Kamakura høsten 2017.

http://takashihiraide.com

Under oppholdet i Kunstlaboratoriets gjesteatelier arbeidet Hiraide videre med disse prosjektene og skrev i tillegg flere litterære essays. Den følgende teksten, som omhandler oppholdet på Vestfossen, ble trykket i det litterære tidsskriftet Kamakura Shunjū februar 2018.

 

 

 

Ved disen og fossen

Jeg skulle tilbringe fjorsommeren i et avsides tettsted i et land langt mot nord. Hvordan hadde det gått til? Tanken på at jeg snart skulle bo i dette tettstedet, som jeg inntil nylig ikke engang hadde hørt om, fikk hjertet til å gjøre et stille byks i meg.

            Etter femti minutters togtur fra Oslo gikk jeg av toget på den ubemannede stasjonen som het Vestfossen. Hvor mange butikker, enn si restauranter, kunne det ha vært der? La meg telle etter hukommelsen: To supermarkeder. En kinarestaurant som lå ved siden av et annet spisested hvor det stadig vekk lød musikk. En pizzeria, en pub og en café med sjokolade i verdensklasse. En møbelforretning. Det er det jeg kommer på. Færre enn det som kan telles på to hender, samlet i et lite sentrum. Loftsleiligheten vår lå i Arena, vegg i vegg med Vestfossen Kunstlaboratorium. Både Arena og Kunstlaboratoriet er solide murbygninger som tilhører en renovert cellulosefabrikk.

            Arena Vestfossen leier ut atelierer hvor kunstnere kan arbeide. Kunstlaboratoriet disponerer et gjesteatelier her og inviterer nye kunstnere til en måneds opphold. Siden galleriet holder stengt i vinterhalvåret, dreier det seg totalt om seks kunstnere hvert år, fra mai til oktober.

            Foranledningen til oppholdet var at jeg hadde fått en diktsamling og siden en roman oversatt til norsk. I februar 2016 var jeg i London, og etter invitasjon fra min norske oversetter Ika Kaminka bestemte jeg meg for å legge turen innom Oslo i fem dager. Der ble jeg kjent med ekteparet Rune Christiansen og Mona Høvring under et middagsselskap hos Ika. Begge er forfattere og poeter og har nær kontakt med Oktober, et av Norges viktigste forlag.

            Rune og Mona var svært imøtekommende og ordnet det slik at min kone og jeg fikk tilbringe noen deilige dager i Oktobers leilighet i Venezia. Siden de selv bor i Vestfossen, foreslo de at vi kunne låne Kunstlaboratoriets gjesteatelier, og ordnet med alt det praktiske.

            Første gang jeg kom inn i den enkle ettromsleiligheten, ble jeg møtt av et voldsomt brøl. Det var bulderet av fossen like utenfor som veltet inn gjennom de åpne vinduene.

Jeg skyndte meg å lukke vinduene, og straks ble det så stille at jeg tok meg i å savne lyden allerede.

            Senere fikk jeg vite at fossen hadde drevet cellulosefabrikken som lå her før.

Under oppholdet sørget Rune og Mona for at vi skrivende tilreisende fra det fjerne Østen hadde alt vi trengte. De viste oss sin omtanke gjennom alle anstrengelsene for å forvandle atelieret til en skrivestue hvor vi kunne konsentrere oss fullt og helt om arbeidet. Vi var på fremmed grunn, og det var trygt å vite at det fantes mennesker som brydde seg om oss og arbeidet vårt bare syv minutters spasertur unna.

            Og hva med Kunstlaboratoriet? Jeg hadde sett bilder fra innsiden, men da jeg kom inn, så jeg hvordan de tidstærede veggene rommet en kraftfull og rikholdig utstilling, fordelt over ulike plan, hvor hvert plan var særpreget i sin enkelhet. Og det vi så i barneavdelingen, der de unge kunne skape sine egne kunstverk, talte sitt tydelige språk om det høye nivået på kunstundervisningen i dette landet. Personalet som møtte oss, var alltid vennlige og hensynsfulle. Som kunstsenter mottar Kunstlaboratoriet støtte fra norske myndigheter. Slik har det seg at Vestfossen, som ellers er en bygd uten de store atspredelsene, har sitt eget kunstgalleri, som åpner et vindu til samtiden. Et rom som med sine mange irrganger er som en innbydende labyrint.

            Fra fossefallet utenfor vinduet gikk vannmassene over i en idyllisk elv som buktet seg mot nordnordøst. Ovenfor fossen lå et vann. Dette vannet hang sammen med andre innsjøer lenger sør, og vi ble stadig mint om hvor rikt dette landet er på vann. Ikke kunne kan springvannet drikkes; det smakte nydelig.

            Dagen etter at min kone og jeg kom til Vestfossen, kjørte Rune og Mona oss til Eidsfoss, en annen bygd ved vannet, ikke langt unna. Selv denne korte kjøreturen ble som en reise gjennom Norges vannveier.

            Kveldene i Vestfossen var enda stillere enn dagene. I skumringsmørket var alt jeg kunne skimte fra vinduet, et grønt neonskilt med påskriften ”KIWI” – skiltet til et av to supermarkeder i bygda.

            Hver morgen våknet jeg på hemsen i grålysningen. Snart begynte jeg å glede meg til å se den vakre utsikten i tiden like før soloppgang. Hver morgen endret de skrånende åssidene uttrykk i den skiftende tåken.

            Noen dager la tåken seg over åsryggene i det fjerne, andre dager sto disen så tett fra elva at ingenting lot seg se. Tåken viste meg lyset.

            Var det for å la meg omslutte av dette fremmede lyset at jeg var kommet til denne fremmede bygda i dette fremmede landet? Det hendte jeg undret meg over hva jeg gjorde her, men fikk ikke annet svar enn vennligheten fra de gode menneskene på stedet, så det var ikke annet å gjøre enn å hengi seg til lyset.

            Og så må jeg ikke glemme Cafe Cellulose. Det er kafeen som ligger i Kunstlaboratoriet.

            En kveld mens jeg var i Norge, ble det holdt japansk-norsk litteraturaften her. Det norske innslaget ble besørget av Rune, mens min kone Michiyo Kawano og jeg sto for det japanske. Ika var konferansier, og Magne Tørring, som jeg ble kjent med året før, var tolk. Magne er oppvokst i Japan og er selv en etablert oversetter, og det ble en uforglemmelig kveld.

           Samtalen gikk så livlig og lenge rundt bordet etter opplesningene og scenesamtalene at jeg ble redd de tilreisende ikke skulle rekke siste tog hjem til Oslo. Og mens lyset fra Cafe Cellulose skinte ensomt i det lille tettstedet, durte fossen videre, og tåka bredte seg stille over landskapet.

 

 

2017 08 21 VKL 2

 

2017 08 24 VKL window 

 

DP3M1520 2.1rot 2

 

DP3M2121 KIWI

 

 

 

Michiyo Kawano

Gjennom sitt fortettede språk har Kawano utforsket rommet mellom poesi og prosa. Hun har hentet inspirasjon fra samtidskunsten, blant annet gjennom et felles prosjekt med den anerkjente japanske skulptøren Isamu Wakabayashi. Denne teksten er første del av et lengre prosaverk som Kawano påbegynte under oppholdet i gjesteatelieret.

http://rhei.jp

 

MHK 3645èCê 2

 

 

Vestfossen

De lette skyene som dvelte over åsryggen i det fjerne, kryper langsomt ned den slake åssiden mot tettstedet ved dens bjørkevokste fot. Skyene slikker skogene, sluker husene, maler gressletten i vekslende nyanser av grønt, som krusninger i stille vann. Morgen etter morgen beveger de seg slik, en dag skimrende oppfylt av soloppgangens gjenskinn, den neste illevarslende tung over landskapet som en ugjennomtrengelig masse.

            Så tar solens klare stråler opp jakten, og skyene løser seg langsomt opp, fordeler seg som småtopper over åsene og sprer fugleflokker høyt og lavt for vinden, for i neste øyeblikk å samle seg over bebyggelsen i et plutselig regnskyll. Time for time maner det vekslende været frem nye skykonfigurasjoner av hvitt og grått på sensommerhimmelen over de langstrakte åsryggene. Mens jeg betrakter dette skyggespillet, er det som om jeg favnes av noe høyere enn meg selv. Og idet jeg overveldes av himmelens skiftninger, synlige for øyet, men umulige å røre ved eller ta del i, er det som om også følelsene mine og fornuften min har blitt naturfenomener, løsrevet fra meg selv.

 

*

 

Det midlertidige bostedet jeg betrakter denne himmelen fra, er et gjesteatelier for kunstnere i et lokale tilstøtende en mursteinsbygning som tidligere huset en cellulosefabrikk. Et rom for mennesker som skaper gjenstander, for en måneds tid bebodd av oss som ikke skaper gjenstander, men ord.

            Utenfor rekken av jerninnrammede vinduer på nordsiden av bygningen går den skummende og brølende fossen som har gitt tettstedet navn. Fabrikkens historie strekker seg tilbake til 1500-tallet, da det for første gang ble bygd et vanndrevet sagbruk ved fossen i Vestfosselva, som har sitt utspring i Fiskumvannet. Kanskje produseres det fortsatt vannkraft her, for ennå står turbinlignende metallinnretninger tett i tett under den smale fossen og forsterker dens brøl.

            Vannbruset stiger uopphørlig nede fra elva, trenger gjennom de doble rutene i atelieret og fyller det nakne rommet, setter den ennå svakt malingsluktende luften i svingninger og åpner en nesten usynlig sprekk i overflaten av den fredfulle tiden som fyller hverdagene.

            I dette rommet, fjernt fra dagliglivets lunhet, i selvpålagt og midlertidig eksil fra samfunnets mange gnisninger, stilles jeg ansikt til ansikt med meg selv, trekker pusten i hårfin balanse mellom ro og spenning, og lar sansene stille klarne i overgangen til den ennå uopplevde tiden som ligger foran.

 

*

 

Hver gang jeg våkner, øser regnet ned i tussmørket. Uopphørlig presser det kraftige bruset sine tette lydbølger inn øregangene, gjennom halvsøvnen som ennå dirrer under drømmens bleknende rester, og fyller brystet med uro. En stund ligger jeg og vaker i dets krusninger, inntil det bleke morgenlyset trenger inn, jeg står opp og innser at det var fossen utenfor jeg hørte.

            Natt etter natt smyger lyden av vannet seg gjennom rutene, metter rommet og lar sitt falske regn risle over min lette sommersøvn. Og hver morgen, selv lenge etter at jeg har ristet av meg dette meteorologiske skinnfenomenet, føler jeg meg hensatt til en følelse av uhåndgripelighet, som om det var selve eksistensen som svevde i uvisshet.

            Slik, i en tilstand av lett undring over så lett å ha blitt forvist til en fremmed dimensjon av et så trivielt sansebedrag, begynner jeg dagen i atelieret.

 

 

Etterskrift

  

I august var jeg så heldig å få unnslippe Tokyos kvelende hete for å tilbringe det som skulle bli en uforglemmelig måned i det svale Norge.

            Det ble en måned fylt med inntrykk, både fra oppholdet i gjesteatelieret og fra omgivelsene omkring. Alle vi møtte, tok varmt imot oss, og det var som om mitt eget blikk på verden ble frigjort og fornyet.

            Teksten ovenfor er et forsøk å sette ord på noe av det jeg opplevde. Mens jeg skrev den, hadde jeg en underlig følelse av å jobbe med et materiale som like gjerne kunne danne utgangspunkt for en samling reflekterende essays som for en stillferdig roman. Denne følelsen av å sitte på en kime til noe større varer ennå ved, og det er med glede og forventning jeg fortsetter arbeidet med å dyrke det frem.

            Det er sjelden jeg opplever at motivene kommer så lett til meg når jeg skriver, og jeg vil rette en varm takk til alle som har gitt meg denne dyrebare muligheten.

 

 

 

 

4 VKL Gjesteatelier 2017 august