VKL GJESTEATELIER

Kristin Tårnesvik

VKLs gjesteatelier er et tilbud til profesjonelle kunstnere som ønsker å oppholde seg og arbeide i Vestfossen for en begrenset periode. Gjesteatelieret er lokalisert i Arena Vestfossen, et atelierfellesskap i bygningen som huser VKL. Et av formålene med tilbudet er å bidra til kunstfaglig utveksling både lokalt og internasjonalt. Denne intervjuserien vil presentere kunstnerne som gjester atelieret og deres erfaringer med oppholdet. Fjerde del av serien er et intervju med kunstneren Kristin Tårnesvik, som gjestet atelieret i september 2017.


Kristin Tårnesvik (f.1964), har en master i fotografi fra avdeling for spesialisert kunst ved Kunsthøgskolen i Bergen. Kunstneren har vist sitt arbeide i en rekke separatutstillinger og gruppeutstillinger, samt hatt flere offentlige utsmykningsoppdrag. Tårnesvik har også drevet kuratorisk arbeid og utgitt flere publikasjoner i forbindelse med kunstprosjekter. Hun bor og jobber i Bergen.

Organisk strek

 

Basert på samtale med Kristin Tårnesvik, Vestfossen september 2017

Sunniva H. Stokken

 

Kristin Tårnesvik har jobbet med penn og papir under oppholdet i VKL’s gjesteatelier, og streken står sentralt i arbeidene som møter oss. På gulvet har kunstneren plassert en serie med store, detaljerte tegninger hvor utallige, fine strekker bindes sammen og gir assosiasjoner til Art Nouveaus organiske formspråk. Andre tegnearbeider viser store lappetepper av geometriske figurer, som har fått et stofflig og materielt preg. Hun har også med seg fargerike silketrykk fra et tidligere kunstneropphold ved Trykkeriet, Senter for samtidsgrafikk i Bergen. Kunstneren har jobbet helt i ro uten forstyrrelser og tilbrakt mange timer alene ved arbeidspulten. Tårnesvik jobber spontant og fritt med tegningene og teknikken kan minne om Surrealismens ‘automatiske skrift’, hvor tankene får flyte fritt og pennen gå nærmest av seg selv. Slik får streken utfolde seg og skape mønstre og former på papiret.

 

IMG 5393 2

 

Hva har du jobbet med mens du har vært her?

 

Tårnesvik: Jeg startet et prosjekt jeg har kalt for ‘praktiske øvelser’ under et kunstneropphold på Dale Kunstsenter i 2016, og det prosjektet har jeg fortsatt med under oppholdet her. Jeg har tidligere jobbet primært med video og digitale medier, men stillheten og de gode arbeidsforholdene på Dale muliggjorde en mer tilbaketrukket arbeidsprosess hvor det oppstod et stort behov for å være i noe mer langsom og analogt. Jeg begynte å jobbe med tegning hvor prosessen ble det essensielle, ikke nødvendigvis det ferdige produktet. Som kunstner var jeg litt lei av å få et oppdrag for så jobbe mot et ferdig verk, og hadde behov for å bare være i en prosess for å undersøke hva som oppstår når du ikke har noen forventninger eller en deadline å forholde deg til. Jeg har utdanningen min fra fotolinja ved Kunsthøgskolen i Bergen, men har en trang til å eksperimentere og er derfor illojal i forhold til et medie eller et uttrykk. På Dale Kunstsenter hadde jeg bare penn og papir med meg, og det var interessant å se hva som oppstår i møtet med et nytt materiale og en ny teknikk - jeg hadde faktisk ingen tegnekunnskaper på forhånd. Jeg gav meg hen til en tegneprosess hvor hånden beveger seg nærmest på automatikk, og benyttet kun fint, dyrt papir slik at jeg faktisk må gjennomføre - jeg kunne ikke bare begynne på nytt om det ikke fungerte. Jeg begynte med å streke hårfine linjer med linjal og syntes det var et interessant uttrykk som oppstod. Strekene går over i hverandre og slik skapes det formasjoner og nye retninger. Det er inspirerende arbeid. Jeg vet jo ikke hvor lang streken skal bli eller hva den vil støte borti, alt det oppstår underveis. Etterhvert begynte jeg å tegne på flere ark og bandt disse sammen ved at en strek forlenges over på neste papir, og det ble et voldsomt stort arbeide. Det er nå tyve ark totalt som ser ut som et gigantisk vegg-teppe. Disse skal bli med på en utstilling hvor arkene skal monteres på en tynn aluminiumsplate, og platen plasseres så skrått ut fra veggen slik at den blir et objekt ut i rommet. Arbeidet er veldig eksplosiv med alle disse strekene.

 

 

IMG 5380 2

 

 

I silketrykkene du har med deg har streken fått et grafiskt uttrykk, hvordan har arbeidsprosessen fortonet seg her?

 

Tårnesvik: I august 2016 viste jeg disse arbeidene på Trykkeriet, Senter for samtidsgrafikk i Bergen, hvor kunstnere inviteres til et kunstneropphold med påfølgende utstilling. Jeg hadde ingen erfaring med det grafiske uttrykket på forhånd, så det var også en spennende prosess. Det var en mulighet til å overføre arbeidene med penn og papir til det grafiske, og undersøke hva det gjør med uttrykket. Jeg tegnet direkte på filmen i stedet for å avbilde noe, og igjen så oppstod det uforutsigbare - å være i en prosess men ikke ha kontroll på den i forhold til det ferdige resultatet. Jeg trykket i to farger, og resultatet ble seende ut nesten som tresnitt, hvor streken er mer kraftfull og uregjerlig og ikke så forfinet. For å myke opp uttrykket hadde jeg lyst til å bruke en farge, og jobbet mye med å finne frem til den riktige nyansen. I et av arbeidene ville jeg bruke en grønnfarge som gir assosiasjoner til kommunisme og tidligere Sovjet Unionen. Gjengivelsen av de tynne pennestrekene var også spennende - ikke alle har kommet med og noen steder har fettflekker fra fingrene mine preget trykket.

 

IMG 5395 2

 

Slik blir arbeidsprosessen viktig også i disse arbeidene, og får lov til å prege det ferdige verket?

 

Tårnesvik: Ja, og jeg likte tanken på at arbeidsprosessen får være med i bildet. Man retusjerer og forfiner ikke, det uperfekte får en stor plass, og det var interessant å se hvordan strekene endret seg utover i arbeidsprosessen. Til og begynne med tegnet jeg forsiktige streker, men i de siste arbeidene er uttrykket mer krast og jeg kjørte mer på. Jeg tok også med kladdepapiret hvor jeg hadde testet ut farger og skrevet notater som en del av utstillingen på Trykkeriet, og slik fikk jeg vist enda mer av arbeidsprosessen. Jeg hadde lyst til å fortsette med fokus på prosess og disse praktiske øvelsene da jeg kom hit til Vestfossen, og føler det fortsatt er mye som gjenstår å oppdage. Her jobber jeg helt fritt og ikke mot en utstilling, noe som jeg synes er fantastisk deilig. Så om arbeidene tåler dagens lys så er det fint at de bare får lov til å utvikle seg. Etterhvert har formene også utviklet seg og blitt mer enkeltstående, runde og organiske. Det oppstod slik en lengsel etter ikke bare det analoge, men også det organiske. Når jeg jobber med de runde formene starter jeg alltid med en liten strek i midten og så utvikler det seg derfra. Arbeidet vokser spontant frem, men jeg følger samtidig en slags logikk underveis - jeg er bare ikke observant på den. Prosessen er vanskelig å kontrollere og jeg har ikke full oversikt i og med at arket er så stort. Jeg er veldig konsentrert på streken, men mister helheten og det ferdige bildet. Av og til har jeg tenkt at jeg skal være mer bevisst på strekene og legge føringer for de, men så glemmer jeg det bort. Det er jo på en måte veldig kjedelig arbeid, og tankene begynner å vandre.

 

Naturen og det organiske står sentralt i flere av arbeidene dine, eksempelvis i prosjektet ‘Korsmos ugressarkiv’ (Kristin Tårnesvik og Espen Sommer Eide, 2012-2015). Er du opptatt av menneskets forhold til naturen og hvordan vi forvalter den? Eller bunner dette i en personlig nysgjerrighet og utforskning?

 

Tårnesvik: Jeg har alltid hatt en nærhet til naturen, men også en undring - jeg forstår egentlig ikke naturen, men jeg nærmer meg den gjennom det formale. Og i det møtet kan alt oppstå, når jeg ikke har en tydelig agenda er det hovedsakelig det formale som tiltrekker og appellerer til sansene.

 

I et prosjekt jeg kalte for ‘Popular Hours of Death’ (2016), tok jeg utgangspunkt i en undersøkelse utført i New York i 1914, der man kartla hvilke tidspunkt på døgnet døden oftest inntreffer for henholdsvis kvinner og menn. Undersøkelsen viste at flest kvinner dør mellom kl. 18.00-19.00 på kvelden, og at menn ofte dør mellom kl. 05.00-06.00 på morgenen. I naturen har vi ulike årstider - på høsten går dyr i dvale og blomster visner, men våkner så til liv igjen når våren kommer - og dette satt jeg i sammenheng med menneskets livssyklus, tiden mellom fødsel og død. Mennesket har et veldig sorgfullt forhold til døden, og uansett hvor mye vi forsker på hva som skjer etter døden inntreffer blir det bare teorier. Det er noe vi mennesker aldri vil få svar på. Vi kan registrere at det er hjernevirksomhet etter døden inntreffer, men vi vet ikke hva det faktisk vil si. Så søker vi gjerne det spirituelle for å finne svar. Et menneskeliv er jo så kort, men i naturen kan vi si at livet ikke tar slutt på samme måte. I naturen finner vi en bevegelse hvor ting bare oppstår, og dette står i kontrast til vårt forhold til liv og død og hvordan vi hele tiden søker vitenskapelige svar, slik som å undersøke og katalogisere dødstidspunkter.

 

Mennesket har jo primært en lineær tidsforståelse, men i naturen finner vi mer sirkulære bevegelser. Kanskje dette ofte appellerer til oss på et personlig plan fordi det motsier en tydelig slutt på livet?

 

Tårnesvik: Ja det tror jeg. Kanskje det sirkulære aspektet kommer til uttrykk i mitt kunstnerskap også med de runde formene jeg tegner? Som kunstner tror jeg på at et prosjekt ikke nødvendigvis er ferdig selv om det avsluttes. Tankegods som ikke kommer direkte til uttrykk der og da arkiveres og kan dukke opp senere uten at du er helt klar over det. Derfor mener jeg det er viktig å kunne jobbe som kunstner på heltid, da vil slike ting oppstå. Jeg er vant til å være i langsomme og intuitive tankeprosesser hvor det ene følger det andre. Og jeg blir stadig overrasket over mitt eget kunstnerskap, plutselig oppdager jeg en rød tråd i arbeidene uten at jeg har tenkt over det underveis i prosessen.

 

Du har tidligere vært tydelig ideologisk og aktivistisk som kunstner, vil du si det fortsatt preger ditt kunstnerskap?

 

Tårnesvik: Mitt kunstnerskap har nok blitt mer poetisk de siste årene. Samtidig tror jeg det kan ligge aktivisme og politikk i det formale og poetiske - arbeidene trenger ikke nødvendigvis å være propaganda for at de skal være politiske. Det politiske kan også ligge i å insistere på en langsomhet i kunstnerskapet. Jeg har alltid vært litt tilbaketrukken og ikke så flink til å promotere meg selv, men dette henger sammen med at jeg er komfortabel med å jobbe i periferien hvor jeg har frihet til å utvikle ting i fred.

 

Hvordan har oppholdet i gjesteatelieret vært for deg og hva er planene videre?

 

Tårnesvik: Jeg har jobbet mye det siste året og håpet det skulle være stille og rolig her slik at jeg kunne sitte i ro og fred med kaffekoppen og bare jobbe. Og slik har det vært. Jeg har ikke hatt behov for å ha folk rundt meg og har fått jobbe veldig konsentrert. Jeg har utviklet noen fine rutiner under oppholdet, for eksempel slår jeg på vannkokeren før jeg går og tar morgenstellet, og når jeg kommer tilbake er vannet klart til kaffe. Slik har jeg funnet en måte å være effektiv i langsomheten. Når man er lenge på et sted skaper man seg jo gjerne slike rutiner, og det er også et signal på at man har det bra - man skaper seg en hjemlighet. Nå skal jeg videre til Mustarinda i Finland, hvor Hilde Methi og jeg er invitert på et kunstneropphold. Der skal jeg virkelig være langt fra allfarvei, og det blir kanskje nærliggende å basere arbeidene på noe som er relatert til trær og den dype skogen. Pen og papir blir uansett med meg, så får vi se.

 

IMG 5383 2

 

 

5 VKL Gjesteatelier 2017 september