Utstillingshallen

SKJØNNHETEN OG UDYRET. Ryszard Warsinski

SKJØNNHETEN OG UDYRET. Ryszard Warsinski (Bilder 1964-1975) // Kurator: Hilde Mørch, Kunsthistorisk Prosjektsenter

 

Ryszard Warsinski (1937–1996) var en polsk-norsk kunstner som har hatt stor betydning for den norske kunstscenen. Utstillingen viser bilder fra og med det året han kom til Norge og frem til utstillingen i Galleri Haaken i 1975. Han ble født i 1937 i Gdynia, ikke langt fra storbyen Gdansk, to år før tyskerne innledet den andre verdenskrigen. Som barn av krigen og etterkrigstidens Polen, ble Warsinski naturlig nok formet av tiden. 15 år gammel begynte han på kunstgymnaset i Orlowo, og fortsatte kunstutdannelsen med et seks år langt studium ved Kunstakademiet i Warszawa. Under sitt siste år på akademiet møtte han den norske kunststudenten, Brit Fuglevaag, som dette året også studerte der. De ble et par, dro sammen til Norge i 1964 og giftet seg. Samtidskunstscenen i Norge må den gang ha fortonet seg ganske provinsielt og hadde ennå ikke mange mulige visningssteder.

 

Warsinskis barndoms- og ungdomsopplevelser med krigen tett på, hans utstrakte kunnskap om europeisk historie, kunsthistorie, filosofi, litteratur og hans dyptgående interesse for myter og tradisjoner av alle slag, skapte bakteppet for hans billedunivers, som rommer de mest paradoksale sammensmeltninger og ikonografiske underfundigheter og viltre påfunn. I hans bilder møtes øst og vest i uttrykk som både kan leses politisk og personlig. Warsinskis høye kunnskapsnivå og kompromissløse intellektuelle appetitt var en sterk drivkraft i et arbeid der livsanskuelse og kunstsyn var uatskillelige. Han fikk under den første delen av sin karriere mye hederlig omtale, kritikker og oppmerksomhet i forbindelse med sine utstillinger parallelt med en dyp skepsis og undring overfor det unorske og fremmede han representerte. Warsinski kom som et friskt pust inn i norsk kunstliv, men samtiden var ikke klar for å gi ham den plassen han fortjente. Da han var på høyden av sin karriere på 1960- og 70-tallet var Norge på ingen måte et flerkulturelt samfunn, og han møtte mye skepsis på grunn av sin polske bakgrunn. Gjennom årene stilte han imidlertid mye ut og ble innkjøpt til mange viktige private og offentlige samlinger, blant annet Nasjonalmuseet (104 verk), Trondheim Kunstmuseum, Oslo kommunes kunstsamling, Telenor, Utenriksdepartementet, Den norske bank og Stortinget.

 

Kurator Hilde Mørch har arbeidet med Warsinskis kunstnerskap i mange år. Hun var kurator for utstillingen «Ryszard Warsinski. ONO MATO POE TIKON – Et billedlig opprør» på Henie Onstad Kunstsenter (2003) og har skrevet boken «Ryszard Warsinski. Confabulari. Bildets vesen og den grusomme skjønnhet» (Orfeus Publishing, 2015). Mørch har også skrevet en tekst til utstillingen som vi publiserer under. God lesning! 

 

 

RYSZARD WARSINSKI
Skjønnheten og udyret
(1964-1975)

 

Ryszard Warsinskis kunstnerskap og virke i Norge kom til å få stor betydning for mange samtidige billedkunstnere, ikke minst den yngre generasjonen. Flere kunstsamlere og kunsthistorikere så tidlig energien, kraften og originaliteten i hans kunst, og har gjennom årene forsøkt å få et større publikum til å oppdage hans arbeider. Fortsatt er det imidlertid så at bare et fåtall har hørt om og kjenner til hans kunstnerskap. Vestfossen Kunstlaboratoriums utstilling, Ryszard Warsinski. Skjønnheten og udyret, i Utstillingshallen og boken om Warsinski, Ryszard Warsinski. Confabulari. Bildets vesen og den grusomme skjønnhet vil forhåpentligvis være med å bidra til at dette unike kunstnerskapet ikke blir glemt.

 

SKJØNNHETEN OG UDYRET
Warsinski var både billedkunstner og poet, og uttrykte seg gjennom maleri, tegning, grafikk, skulptur og poesi. Hans surrealistiske, paradoksale, burleske og frie forhold til ord og bilde, hans utradisjonelle kunstsyn, hans eksperimenterende teknikk og bruk av materialer - ble i sin samtid oppfattet som fremmedartet og provoserende. Hans kunst falt på mange måter utenfor i det norske kunstmiljøet. Styrken og originaliteten i hans kunst sørget for det. Warsinskis bilder kan nok lett forvirre og skape usikkerhet hos betrakteren. Både motiver og uttrykk er gjennomgående motsetningsfylt, mystisk og overveldende. Mange oppfatter hans billedunivers som uforståelig, mørkt og provoserende.

 

Utstillingstittelen, Skjønnheten og udyret, henspeiler på å ta tak i trollet i mennesket og få det frem i lyset. De mørke, uregjerlige følelsene legges som regel lokk på, noe oppdragelsen for de fleste mennesker bærer preg av. Det handler om vår egen skyggenatur som vi ofte projiserer over på andre. Mange av Warsinskis motiver handler nettopp om dette – at vi gjør vårt beste for å undertrykke vår egen skygge – og som blir farligst når den undertrykkes og projiseres over på andre. Utstillingens signaturbilde, Skyggen, viser en stående, fyldig kvinneakt i profil, som lister seg på tå hev for sin egen skygge. Mange av bildene i utstillingen har samme tematikk, enten som en figur sammen med et fabeldyr, for eksempel en kentaur - sammensatt av en menneskeoverkropp med menneskehode og en dyrekropp, som regel en hest, med fire ben - eller at skjønnheten og udyret befinner seg i en og samme figur. Kentauren symboliserer at mennesket består av en dyrisk, lidenskapelig side og en menneskelig, som streber mot opplysning og frigjøring av bindingen til instinktive krefter. Ofte er det slik at en persons destruktivitet står i direkte forhold til i hvilken grad personen neglisjerer skyggen og nekter å ta ansvar for den. Det handler om en grunnleggende konflikt mellom natur og kultur, og om å eie og kjenne sine egne følelser, på godt og ondt. Ondskapen har vi dessverre alle i oss. Warsinskis bilder oppfordrer oss til å jakte på vår egen skygge.

 

Hans ønske var imidlertid å anspore mennesker til å oppleve, sanse – og fremfor alt SE. Hans billedverden taler til det sjelelige og undrende i mennesket, og i dette møtet er det nok en fordel å være litt nysgjerrig på seg selv og egne fordommer. Hvis vi som betraktere våger å åpne opp, risikerer vi å bli trukket mot og inn i hans fascinerende billedunivers.

 

BAKGRUNN OG UTDANNELSE
Ryszard Warsinski ble født i 1937, i Gdynia, ikke langt fra storbyen Gdansk, to år før tyskerne innledet 2. verdenskrig ved å okkupere Gdansk og Gdynia-området. Som barn av 2. verdenskrig og etterkrigstidens Polen, ble Warsinski naturlig nok formet av tiden. 15 år gammel begynte han på kunstgymnasiet i Orlowo, en bydel litt syd for sentrum av Gdynia. Gymnasiene i datidens Polen var spesialiserte og elitistiske, faglig sterke og hadde dyktige lærekrefter. Etter kunstgymasiet søkte han seg inn på Kunstakademiet i Warszawa og besto den to uker lange opptaksprøven – på bakgrunn av tegninger, praktiske oppgaver og muntlige prøver. Han flyttet til Warszawa og startet et seks år langt studium som besto av undervisning, selvstudium og forberedelser og gjennomføring av en magistergradsavhandling og deltagelse i en avgangsutstilling.

 

Til tross for Polens lukkethet på grunn av kommunismen, var Kunstakademiet godt oppdatert på hva som skjedde i kunstlivet utenlands. På skolens bibliotek fantes det meste av internasjonale tidsskrifter, og spesielt god var kontakten mellom Polen og byer som Moskva, Praha, London og Paris. Under sitt andre studieår så han en utstilling med Edvard Munchs bilder i Warszawa som gjorde dypt inntrykk. Det var den store separatutstillingen over Edvard Munch som ble vist i Muzeum Narodowe i 1959 – og som bestod av 23 malerier og 104 grafiske blad. Han fullførte sine studier ved Kunstakademiet i Warszawa i 1964 med en magistergrad med tittelen ”Maleriets vesen”.

 

Under sitt siste år på Akademiet møtte han den norske kunststudenten, Brit Fuglevaag, som dette året hadde fått et polsk-norsk statsstipend og også studerte ved Akademiet – ved avdelingen for tradisjonell vev- og folkekunst. De ble et par, dro til Norge sammen i 1964, giftet seg, fikk datteren Maria året etter, og startet begge, nyutdannet, sine karrierer her, i et heller provinsielt Norge hvor samtidskunsten ennå ikke hadde mange mulige visningssteder.

 

DE FØRSTE ÅRENE I NORGE
Da Warsinski forlot Polen i 1964, hadde han allerede rukket å få et visst gjennombrudd som kunstner. Som kunststudent ble han møtt med respekt og aktelse blant medstudenter og lærere, og var en del av Warszawas unge, grensesprengende kunstmiljø. Med seg i bagasjen til Norge hadde med seg ulik påvirkning fra polsk og europeiske malerisk tradisjon, polsk folkekunst, sentraleuropeisk surrealisme og materialeksperimentering.

 

Brit Fulglevaag ble for ham en viktig døråpner inn i det norske kunstmiljøet. Via hennes venner og bekjente, gled han raskt inn i miljøet, og han fikk raskt tilbud om utstillinger. Sammen dro de på årlige studieturer- og lengre opphold i Paris, hvor de hadde kontakt med en del venner fra studietiden i Warszawa.

 

Norges kunstliv var på denne tiden preget av raskere forandring og større åpenhet enn noen gang tidligere. Det abstrakte maleriet, med utgangspunkt og inspirasjon hentet fra norsk natur, hadde endelig vunnet større aksept med anførere som Inger Sitter, Gunnar S. Gundersen, Gudrun Kongelf og Jakob Weidemann. Tidlig på 1960-tallet var retningen i ferd med å bli sentral i det etablerte kunstlivet. Til sammenligning var også Warsinskis bilder abstraksjoner av figurative utgangspunkter. Hos ham var det imidlertid ikke naturen som ble abstrahert, men derimot menneskene, kulturen, mytologien og religionen. Fra mytologien hentet han figurer som han mente fortalte noe grunnleggende om menneskenes psykologi. Hans arbeider kan bedre karakteriseres som ekspressive abstraksjoner.

 

DEN NORSKE KUNSTSCENEN
På 1960- og 70-tallet var det i Norge svært få arenaer for visning av moderne kunst og samtidskunst. Da Henie-Onstad Kunstsenter åpnet i 1968, ble det et utenbys kraftsenter som sammen med Club 7 inne i hovedstaden gjorde Oslo til en fullt oppdatert by for internasjonal modernisme og avantgarde. I tillegg hadde man selvfølgelig Kunstnernes Hus, Unge Kunstneres Samfund, Oslo Kunstforening og et knippe gallerier som viste samtidskunst. I siste halvdel av 1960-tallet var i tillegg en ny generasjon kommet til – med kunstnere som blant annet Frans Widerberg, Jon Anton Risan, Knut Rose, Anders Kjær, Ørnulf Opdahl, Bjørg Holene, Per Kleiva og Kjartan Slettemark.

 

Mange norske kunstnere var fascinert av Warsinskis billedverden, hans intellektuelle styrke og tilnærming. Han ble lagt merke til og viet interesse fordi han representerte noe nytt og kunne formidle en dyp kunnskap om europeisk kunsthistorie og kunsttradisjon. Etter hvert var det flere billedkunstnere som tok til seg elementer fra hans billedspråk, både direkte og indirekte.

 

Gjennom den første delen av sin karriere fikk han i forbindelse med sine utstillinger mye hederlig omtale, kritikker og oppmerksomhet parallellt med en dyp skepsis og undring overfor det unorske han representerte. Hans billedverden, hans tekster og han som person, er tre sider av samme sak; sterkt motsetningsfylt, sammensatt, opprørsk, leken, inderlig, dramatisk, humoristisk, drømmende, konkret og abstrakt. Hans menneskesyn og verdensanskuelse nedfeller seg i hans kunst, og må kunne sies å karakteriseres av åpenhet, ærlighet, mot og sårbarhet – og samtidig det stikk motsatte. Lik han selv, var paletten både nyansert og sort-hvitt, i en skala bestående av alt fra grånyanser, til lyse, lette farger og over i det kraftfulle og fargesterke. Han var et søkende menneske og tok utgangspunkt i sitt liv i sine undersøkelser av hva det er å være menneske. Han pløyde dypt i sin egen kompleksitet, mangler og styrker. Han lekte med posisjoner og roller og provoserte mange. Warsinski var opptatt av sin egen og menneskenes forunderlige sammensatthet, og var av den oppfatning at ondskap og godhet finnes i oss alle. Mennesker er komplekse skapninger, og kan ikke forstås rasjonelt, bare emosjonelt.

 

UTSTILLINGER OG RESEPSJON
Warsinski hadde stilt ut flere ganger i Polen før han flyttet til Norge. Første gang var da han som 17-åring deltok i en kollektivutstilling i Kunstmuseet i Gdansk (1954). Allerede i 1960, mens han ennå gikk på Kunstakademiet, holdt han sin første separatutstilling i den internasjonale presseklubben i Gdynia. I Norge kom han raskt i gang med sin utstillingsvirksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Av separatutstillinger kan nevnes Galleri Kaage i Horsens i Danmark (1964), Galleri Punkt 4 i Schiedam i Nederland (1965) og Galleri Bell i Horsens i Danmark (1965). I 1965 debuterte han på Høstutstillingen med oljemaleriet ”Person” og linoleumstrykket ”Uten titel”. Oljemaleriet vakte, ifølge Morgenbladet, ”berettiget oppsikt”.

 

Warsinski arbeidet godt og mye de første årene i Norge, og karrieren syntes lovende. I flere aviser omtales han som et navn man ofte støter på, og i løpet av få år skapte han seg en posisjon og et rykte som en av tidens mest begavede malere. I 1966 viste han sin første separatutstilling i Oslo: Det skjedde i Unge Kunstneres Samfunds lokaler i Rådhusgaten 19. Utstillingen hadde tittelen Maleri – tegning. Ryszard Warsinski. Samme år stilte han også ut separat i Ringerike kunstforening på Hønefoss. Året etter, i 1967, åpnet Lille Galleri i Bygdøy allé 35 sine dører, og Warsinski var første utstillende kunstner. Der viste han 31 arbeider – oljemalerier, akvareller, gouacher, krittegninger og diverse med blandet teknikk. Bildet, ”Medier II”, var et av de utstilte bildene, og er nå med på Vestfossens utstilling. Utstillingen vakte oppmerksomhet og fikk bred pressedekning, både kritikker og omtaler. Riksgalleriet gjorde her sitt første innkjøp av Warsinski med bildet ”Medier”, en gouace på papir, som i dag befinner seg i Nasjonalmuseets samling, som i dag for øvrig teller 104 verk. Riksgalleriet skulle i årene som kom gjøre flere innkjøp.

 

I tillegg deltok han ved en rekke kollektiv- og gruppeutstillinger – også i inn- og utland, blant annet Unge Kunstneres Samfunds utstilling i Drammen Kunstforening (1965), Sammenslutningen 8 ved Den Frie Udstilling i København, Kunst aus Norwegen. Malerei und Grafik i Kunstamt Berlinwilmersdorf i Berlin, 16 debutanter fra Høstutstillingen 1965 og Unge Kunstneres Samfunds Vårutstilling. Ved Høstutstillingen i 1966 fikk han med to nye bilder, og var i årene fremover ofte representert på den årlige utstillingen. Videre stilte han i årene ut separat i Houston, Texas, og kollektivt blant annet ved utstillingen Form and Image in Contemporary Art i Leeds ((1967), Nordiska Kritikersval i Sundsvall og Göteborg (1969), Ungdomsbiennalen i København (1969), International Exhibition of Graphic Art i Ljubljana (1969), internasjonal biennale for tegning i Rijeka i Jugoslavia (1969), samt utstillinger i Sveits, Tyskland, Frankrike og USA.

 

I 1970 var han klar for nok en separatutstillibng, denne gang i Kunstnerforbundet. Utstillingen får mye omtale i avisene; både Dagbladet, Verdens Gang, Aftenposten, Morgenposten, Nationen, Vårt Land, Morgenbladet og Arbeiderbladet gir utstillingen spalteplass. Senere samme år viste han en ny separatutstilling i Oslo Kunstforening, hvor Norsk Kulturråd gjorde et innkjøp. Året etter åpnet Oslo Kunstforening en større mønstring av ny figurasjon og surrealisme under tittelen Grenseland. Ny figurasjon og surrealisme i dagens norske kunst, der han også var representert. I 1972 var han aktuell med separatutstilling i Galleri 1 i Finnegården i Bergen hvor han viste 38 grafiske verk. I 1973 stiller han igjen ut separat i Oslo Kunstforening, og senere på året var han representert ved utstillingen Visuelt 1973 i Blomqvist kunsthandel. Både Riksgalleriet og Norsk kulturråd gjorde innkjøp av Warsinksis verk på denne utstillingen.

 

Da magister Haaken Christensen, som hadde drevet sitt velrennomerte Galleri Haaken siden 1961, tok kontakt med Warsinski og tilbød ham utstillingsplass i 1975, var det store forventninger knyttet utstillingen. Det ble laget en flott og påkostet utstillingskatalog med introduksjonstekst av Hans-Jakob Brun. Alle de 18 utstilte maleriene er illustrert i katalogen, men kun et i farger. Det er ”Profet” – som ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Hans-Jakob Brun skriver om bildene at de alltid har ”et handlingssentrum, en skikkelse som er opptatt med mystiske gjøremål. Lurende som dyr i bur, forvridd i desperat kamp mot et påtrengende rom, bundet i sinnrike system, fordypet i betraktningen av uforståelige spill, dansende i besvergende seremonier, ventende og truende. Alltid er de både vakre og makabre, samtidig medmenneskelige og demoniske”.

 

Utstillingen får bred og variert omtale i avisene. Harald Flor skriver i Dagbladet at Warsinski er en av de kunstnerne som viser uroen i tiden, hvilket resulterer i en ”nesten hemningsløs subjektiv deformering”. Han skriver også at han har en ”uttalt antirasjonalistisk hensikt med sine arbeider, som da snarere er bilder på noe enn av noe”. Arbeiderbladets Stig Andersen opplever at Warsinskis arbeider har endret seg fra det fantastifulle og det noe forsonlige ved demonene og uhyrene til en ”nokså iskald og destruktiv tolkning av deformerte mennesker som kastes rundt i et scenelignende billedrom”.

 

INSPIRASJONSKILDER
Warsinskis kunstneriske inspirasjonskilder er mange. Her spores impulser fra så vidt forskjellige kunstnere som Francis Bacon, Edvard Munch, Robert Rauschenberg, Jean Debuffet, Marc Chagall og André Derain, samt polske kunstnere som Nikifor, Theophilus Ociepka, Tadeusz Kantor, Witkacy (Stanislaw Ignacy Witkiewcz) og hans lærer på Akademiet, Arthur Nacht-Samborski. Mest av alt er han imidlertid seg selv, særegen, ærlig og autentisk.

 

Hele sitt liv var Warsinski opptatt av litteratur og poesi, og i særdeleshet den polske modernisten, forfatteren og eksildikteren Witold Gombrowiczs bok ”Ferdydurke”. Gombrowiczs liv hadde mange sammenfallende trekk med Warsinskis. Boken ble for øvrig utgitt samme år som Warsinski ble født – i 1937. Det er viktig å se Warsinskis kunst og poesi i sammenheng, om enn det først og fremst var billedkunstner han var – for tematikken i hans kunst speiles i hans poesi. Diktene kan fungere som en slags surrealistisk veiviser på den oppdagelsesferden det er å begi seg inn i Warsinskis billedverden.

 

DET UNORSKE OG FREMMEDE I WARSINSKIS KUNST
Gjennom den første delen av sin karriere fikk Warsinski i forbindelse med sine utstillinger mye hederlig omtale, kritikker og oppmerksomhet – parallellt med en dyp skepsis og undring overfor det unorske og fremmede han representerte. At han som person var frittalende, intellektuell og belest - og at han kunne virke provoserende ærlig i sin framferd, medvirket til at han ble lagt merke til. Med sin bakgrunn, kunnskap og åpne og fordomsfrie syn på kunsten, ble han en viktig inspirasjonskilde for mange norske kunstnere. Han ble på mange måter en ”kunstnernes kunstner”. Det er han tydelig fortsatt, men det er nå å håpe på at også andre vil få øynene opp for kunstnerskapet.

 

Warsinski ble, og blir til dels fortsatt, omtalt som en slags outsider og ”fremmed fugl” i norsk sammenheng. Men hva bestod denne annerledesheten av? Kanskje mest av alt i det at han var så åpent kritisk til seg selv, av alt og alle, og en provokatør av rang. Han var av den oppfatning at et menneske alltid må være på vakt, slik at ikke holdninger får hemme en selv og ens utfoldelse. For - Warsinski fryktet anerkjennelsen. Samtidig som han trengte og lengtet etter å bli tatt inn i varmen. Trolig gikk han trolig helt bevisst inn for å bygge opp bildet av seg selv som annerledes – med sin særegne bakgrunn innenfor polsk-akademisk tradisjon.

 

KUNST PÅ GODT OG VONDT
Warsinskis barndoms- og ungdomsopplevelser med krigens redsler tett på, hans utstrakte kunnskap om europeisk historie, kunsthistorie, filosofi, poesi og litteratur - samt dyptgående interesse for myter og tradisjoner av alle slag, skapte bakteppet for hans billedunivers – et univers som rommer de mest paradoksale sammensmeltninger av ikonografiske underfundigheter og viltre påfunn.

 

Warsinskis kunst handler om livets dans – på godt og vondt. Den utfordrer, har relevans, engasjement og autensitet. Warsinski dykker ned i følelseslivets mange forbudte områder. Som publikum får vi en mulighet til å gjøre oss kjent med de sider i livet og tilværelsen som kan oppfattes som ubehagelige og som vi følgelig lett avviser, og ikke våger å nærme oss, muligens av frykt for hva vi da møter og får se – ved oss selv.

 

Folk er så opptatt av å forstå samtidskunsten. Gir ikke et verk umiddelbart mening i sin konkrete form, vender folk seg bort, blir provosert og kaller det ”keiserens nye klær”. Warsinski var imidlertid opptatt av at vi som publikum må tørre å se, først og fremst oss selv, og så livet og samfunnet i all sin kompleksitet og mangfoldighet – også under fasaden og overflaten. Verden er ubegripelig, uforutsigbar og motsetningsfylt. Den er vakker og fascinerende, grusom og ond. Warsinski søkte mot det åpne, ofte uforståelige, mystisk og sansbare landskapet – selve bildets vesen og den grusomme skjønnhet.

 

Warsinski levde på mange måter opp til kunstnermyten. Han var både bohem og aristokrat, og levde og åndet for kunsten. Livet var intenst, hvilket etter hvert dessverre ga seg utslag i en skrantende helse.

 

BETYDNING FOR KUNSTLIVET
Hans kunstnerskap og virke i Norge fikk stor betydning for mange samtidige billedkunstnere, ikke minst datidens yngre generasjon – blant annet Ellen Rishovd Karlowicz, Markus Brendmoe, Jon Larsen, Andrej Nebb, Paivi Laakso, Elisabeth Werp - og senere også kunstnere som Bertil Greging og Bjarne Melgaard. Flere av dem var i perioder elever som gikk ”i lære” hos ham privat. Ved siden av å få korrektur på sine arbeider, hadde de en praktisk og hjelpende assistentrolle i forhold til Warsinskis arbeid og liv – og ble samtidig hans venner og fortrolige. For sine elever var han en reflektert og enormt kunnskapsrik kunstner som formidlet kunnskap og ga korrektur på en måte slik at elevene ikke begynte å male Warsinski-bilder. Melgaard stiftet for øvrig bekjentskap med Warsinskis billedverden først senere - gjennom Rolf Hoffs kunstsamling.

 

INTERNASJONALT POTENSIAL
Warsinskis kunst er på mange måter internasjonal, i den forstand at den belyser sentrale filosofiske og menneskelige spørsmål på en måte som kan tale til et internasjonalt publikum. Enkelte av de kunstnerne som lot seg inspirere av hans kunst, arbeider i dag i et internasjonalt miljø og marked, hvilket indirekte har ført til spredning av hans idéer innen maleriet.

 

Hilde Mørch
Kunsthistorisk Prosjektsenter

 

 

_

Installasjonsfoto: Nina Ansten