Utstillinger

Utstillingshallen

TRUDE VIKEN

Night Eyes


Kuratert av Fabiola Alondra & Jane Harmon, Fortnight Institute, NYC

 


Samtlige malerier er tettet igjen av tidens virkninger: oker som forsurer, kobolt som lekker og gråner. De ligner på de skjoldete, fargerike «aurafotografiene» man kan få kjøpt, men her er auraen fremstilt av lim. Malingslagene vokser frem som mose over en fallen trestamme; bare i avstanden mellom bilde og betrakter florerer og dør det flere generasjoner med mikrobiomer. Malingen virker levende – våt og dyster og formeringsdyktig – som om selve maleriet er i gang med å frembringe nye uttrykk.

Audrey Wollen, utdrag fra utstillingskatalogen: Trude Viken Night Eyes


Trude Viken (f. 1969) er en «kolorist» uten begrensninger. Hennes malerier er gjennomsyret av virvlende hudtoner, askeaktige gråfarger samt heksegrønn i sammenkobling med lyserød, oransje, gul, og glorete rosanyanser. Dunsten av oljemalingen vedvarer, og tonene, både jordbundne og unaturlige, maner frem både erotikk og avsky. Arbeidene til Viken trenger at et publikum tar innover seg deres fysikalitet – et terreng med oljemaling. Disse er nemlig værlandskap like uberegnelige som humør. Et ansikt blir til en hårete, grønn masse med tyggegummirosa base, hvite penselstrøk er som kantene på skyer eller fuglevinger. Hennes hverdagsportretter utvikler seg til fantasier som uttrykker våre indre liv og mest håndgripelige følelser. Viken: «Når jeg har dårlige dager, vet jeg jo at de fleste menneskene har dem. Også de dagene, timene, minuttene er en del av livet vårt. Men vi smiler videre til dem rundt oss som om vi er uanfektet. Når alt kommer til alt, er det bare oss selv vi lurer. Dette gjør meg nysgjerrig – at det er så vanskelig å vise livets tøffe sider. Det gir meg lyst til å fortsette…»


De 259 maleriene som dekker den ene veggen i utstillingen, er hentet fra serien «Dagboknotater». Da den ble initiert i 2014, var Vikens tanke i utgangspunktet å male ett selvportrett om dagen; med tiden utviklet denne impulsen seg til en samling arbeider som vendte prosessen hennes, fikk den til å skue innover. Hun vendte blikket mot symbol og inderlighet og skapte portretter som forfører betrakteren med psykologiske innsikter. I hendene til Viken blir lagene med oljemaling til virvlende øyne, en nese, en munn, ekstatiske grimaser eller flir, ferdigskapte når hun bestemmer det. Rader med eltede ansikter henger sammen som et gruoppvekkende familiealbum til minne om flyktige stemninger og impulser. Og når siste hånd legges på et maleri, har det forandret seg fra utgangsskissen. Malingslagene kan males om mange ganger og former løses opp underveis; nesten alt går.

 

Med sine kraftfulle fargekombinasjoner har hun skildret et utall sinnsstemninger, en imponerende katalog over ansiktsuttrykk. Mens arbeidene er en personlig selvrefleksjon, er de likevel allmennmenneskelige.
Hun starter på hodene sine tidlig på dagen og når det blir kveld ber de kun om et øyeblikk med sannhet. De har ikke lyst til å dra. Og de har ikke lyst til å bli. – Richard Prince

 

Med takk til Audrey Wollen, Stephanie La Cava og Richard Prince for deres ord.